Definition and meaning of jul

  Julen er den kristne høytiden og festen til minne om Jesu Kristi fødsel. Bildet viser Albrecht Dürers maleri «Jesu fødsel» fra 1503.

  Julenissen har blitt det fremste verdslige symbolet på julefeiringen. Tegningen er fra 1800-tallet og viser en julenisse med granbar i håret, julemat og et barn i armene – og ridende på en geit.

Jul (fra norrønt jól ^[1] eller jólablót) er den tidligere, hedenske feiringen av midtvinterdagen i Norden, og nå på den kristne høytiden og festen til minne om Jesu Kristi fødsel. Den kristne juledagen er 25. desember. Når Den gresk-ortodokse kirke feirer jul den 6. januar, er det ikke fordi de regner at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalender som har hatt flere skuddår enn i vår gregorianske og derfor ligger 13 datoer bak vår. Når vi har sløyfet skuddårsdagen i 2100, vil forskjellen øke ytterligere, og den gresk-ortodokse jul vil da falle på 7. januar. I Norge er høydepunktet for julefeiringen lagt til julaften, det vil si kvelden 24. desember.

Selve navnet jul stammer fra norrønt jól ^[2] eller jólablót, fra den opprinnelige, hedenske offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, som var lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med den når kristne høytiden ble feiret over hele europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Derfor fikk den kristne høytiden overta det gamle navnet «jul».

I storparten av Europa har feiringen fått et kristent navn: På engelsk brukes navnet Christmas eller «kristmesse», tysk Weihnachten eller «vienatt», fransk noël i betydningen fødsel,^{[note 1]} men i Skandinavia har høytiden fått beholde sitt gamle germanske navn jul. Engelsk har bevart Yuletide som en arkaisk form.

Typiske elementer i julefeiringer over hele verden er levende lys, festlig lag, sammenkomster i familien, mektig, tradisjonspreget mat, gi gaver og almisser, symboler som rødt og grønt, nisser, engler, stjerner og julekrybber, og en rekke ulike tradisjoner som varierer fra land til land. I Norge blir julen feiret med julemat, levende lys og musikk; man gir hverandre gaver, de fleste pynter med juletre, og det er vanlig å holde julebord i forkant av julekvelden og juletrefest i romjulen. Særkristne element som kirkegang og lesning av juleevangeliet på julaften skjer også mange steder i Norge, tidvis også av de som ellers ikke praktiserer kristne ritualer.

Julen slik som den ble feiret i Norge og eller i Norden i dag er en synkretistisk høytid som hovedsakelig inkluderer trekk fra den kristne kristenmessen, den romerske saturnaliafesten og den norrøne julen, i tillegg til enkelte trekk fra blant annet den jødiske lysfesten hanukká.

  Opphav

  Juletrelys

Foto: Malene Thyssen

  Julegaver.

Foto: Kelvin Kay

  Julenisse og elektriske julelys i Japan.

Foto: Tomomarusan

  Praktisk bakgrunn

I Nord-Europa, der vinteren kan være streng, er det mengden av vinterfôr som avgjør hvor stor buskapen kan være. På senhøsten er det nødvendig å redusere flokken til et antall som man kan fø over vinteren. Som avslutning på slakteperioden er det naturlig å ha en fest.^[3]

I Norge, der solen blir borte under horisonten eller bak høye fjell, har det vært en enkel sak å regne ut når solen snur. Allerede i jordbrukssteinalderen kan det ha vært en fest eller en rituell markering på denne tiden. Det germanske ordet jul synes å indikere at det dreier seg om en svært gammel høytid.

  Midtvinter i åsatroen

  Juleblot

I Norden har man drukket jol i uminnelige tider. I norrøn tid samlet man seg til en midtvinterfest som varte i omtrent tre dager. Her skulle man blote for gudene, drikke øl og leve godt. Det er uklart hva som nøyaktig ble feiret under juleblotet. Det kan ha vært en blot for god grøde, for de døde, eller en sol- eller lysfest som motsvar til den mørke vinteren.

Juletiden var preget av kontrasten mellom fest og uhygge. Mens man drakk jol og koste seg måtte man samtidig passe seg for de mørke kreftene som var løse. Oskoreia, eller bare Reia, var inntil nyere tid navnet på et skremmende følge av døde, trollpakk og ugjerningsmenn som dro rundt og skremte folk og fe.^[4] Det er uklart om denne skikken går tilbake til førkristen tid, eller om det er en omformet eller nyskapt skikk i tidlig kristen tid. I kristen tid var det særlig lussinatta den 13. desember man særlig skulle akte seg slike.^[5][6]

  Julebukk

Geitebukken er et gammelt julesymbol som man i dag finner igjen i skikken med å gå julebukk og å pynte med halmbukker. De ulike skikkene bygger antagelig på dyrkingen av den norrøne guden Tor, dels ved å slakte en geitebukk til jul for å få et godt nytt år, dels ved å spille ulike julespill, eksempelvis hvor alle ble utstyrt med bukkehode og -pels og døde og kom til liv igjen.

  Videre utvikling

Da Norge ble kristnet ble det lagt vekt på å erobre gamle tradisjoner og gi dem kristent innhold. Julefeiringen holdt fram under det samme navnet, men med delvis nytt innhold. Man erstattet midtvintersblotet med feiringen av fødselen til Kvitekrist. Hvor man tidligere brygget øl og blotet til de norrøne gudene, ble det nå pålagt å brygge øl og signe det i Jesu og Jomfru Marias navn. Julebukken ble endret til en skapning som truet i førjulstiden og som kunne dukke opp på festen.

Mange av dagens juleskikker har utviklet seg fra den gamle jola, Mellom annet kan det å sette ut grøt til nissen i vår tid ha hatt sin bakgrunn i ofringene til forfedrene i gravhaugen, og holde seg inne med alle vesener som eksisterte.

  Romerske midtvintersfester

  En rekonstruksjon av Menorá fra tempelet i Jerusalem.

Romerne feiret den livlige høytiden saturnalia til ære for Saturn ved å gi hverandre gaver og ved å spise og drikke godt og mye. At den kristne julefeiringen oppsto på den samme tiden hvor saturnaliafeiringen ble praktisert, bidro antagelig til at den nye religionen spredte seg, og har nok også satt sitt preg på innholdet i julefeiringen.

Romerne feiret også dies natalis Solis invicti, dagen for fødselen til den uovervinnelige solguden, ved vintersolverv som i den julianske kalenderen falt på den 25. desember. Tidlige kristne sammenlignet gjerne solens gjenfødsel på fødselen til den lysende gudefrelseren Jesus.

  Jødiske element

I jødedommen er det skikk å tenne levende lys i økende antall gjennom høytiden hanukká. I høymiddelalderen var det særlig stort samkvem mellom jøder og kristne i området rundt Rhinen i det sørvestlige Tyskland, og mange jødiske, kulturelle trekk ble opptatt i den lokale kristendommen. Dette er antagelig opphavet til den firearmede adventslysestaken hvor man tenner et økende antall lys på de fire søndagene før juledagen.

Den syvarmede lysestaken, som ligger noe nærmere den jødiske hanukkijáen i form, se Menorá, har vært benyttet i sammenheng med advent og jul i Tyskland — og denne lysestaken kom trolig til Skandinavia som et kulturelt lån derfra på 1800-tallet. I dag er syvarmede, elektriske lysestaker vanlig som vinduspryd i mange hus i Norge, Sverige og Island gjennom hele desember.

  Kristmesse i kristendommen

  Lammingen skjer om våren, her sau med nyfødte trillinger.

Foto: Donald Macleod

  De tre vise menn Kaspar, Melchior og Balthasar framstilt iført frygiske luer i en mosaikk fra sent på 500-tallet i basilikaen i S.Apollinare Nuovo i Ravenna i Italia.

Hva man feirer i sammenheng med fødselen til Jesus, og hvilken tid man feirer denne, varierer mellom de ulike kristne tradisjonene.

Plasseringen av Jesu fødsel til julen er en usikker datering ettersom det er få spor i Bibelen som antyder at Jesus ble født midtvinters. I Evangeliet etter Lukas er hyrdene ute på markene om natten og vokter over sauene, noe som tyder på at fødselen fant sted under lammingen om våren. I de første kristne menighetene ble Jesu fødsel ikke feiret; feiringen ble isteden knyttet til den dagen da Jesus sto opp igjen. De første historiske kildene som nevner en feiring av fødselen til Jesus i desember kommer fra midten av 300-tallet. Man kan ha valgt datoen 25. desember ettersom den ligger ni måneder etter Maria Budskapsdag den 25. mars, da Jesus ble unnfanget. Flere andre hendelser er tradisjonelt knyttet til 25. desember, viktigst er korsfestelsen av Jesus, og det var en vanlig oppfatning at han ble kroppsliggjort og døde på den samme dagen.^[7] I Roma falt fødselsfesten da sammen med Saturnaliafesten, en høytid som var egnet å kombinere med det kristne julebudskapet.

Andre tidlige kristne feiret hovedsakelig de tre vise menn som kom med rike gaver til den nyfødte fredsfyrsten. Datoen for dette ble satt til 6. januar. Fødselsfeiringen på juledagen var mindre viktig, og fikk en egen liturgi først på 800-tallet.

I løpet av middelalderen ble fødselsdagen til jesusbarnet viktigere. De førti dagene fram til juledagen, som begynte med martinsdag (eller mortensmesse), ble en fastetid, mens juletiden i kirkeåret tok til med juledagen og varte i de førti dagene fram til kyndelsmesse. Juleevangeliet fikk nå en sentral rolle. Det ble vanlig å framføre et spill eller framstille det i en julekrybbe, skikker som har holdt seg fram til våre dager. Sanger som gjenfortalte historien eller priset fødselen ble skrevet og framført.

Opp mot vår tid har det utviklet seg en rekke skikker med symbolsk, kristent innhold, med eller uten annet opphav, eksempelvis juletre, adventskalender, adventskrans og adventsstjerne. Tradisjonen med å gå i kirken på julekvelden har holdt seg ved lag også mot slutten av 1900-tallet da kristen utøvelse generelt gikk ned i Norge. I 2005 gikk det eksempelvis 591 690, rundt 1/8, til gudstjeneste denne dagen i Norge.^[8]

  Etymologi

  «Midtvintersblot», veggmaleri av svenske Carl Larsson i Nationalmuseets trappehall i Stockholm.

Opphavet til ordet jul er uklart. Det eldste belegget for jul kommer fra et fragment Codex Ambrosianus A av den gotiske kalenderen som ble skrevet en gang på 500- eller 600-tallet. Fragmentet beskriver slutten på oktober og begynnelsen på november. Måneden november er overskrevet med «Naubaimbair: fruma Jiuleis», noe som kan tolkes som «November: første julemåneden», eller «November: Måneden før jul». Omkring 730 e.Kr. skrev den angelsaksiske munken Beda venerabilis at angelsaksernes kalender har måneden «geola» eller «giuli» som motsvarer desember eller desember og januar. Den 25. desember er første dagen i hedningenes nye år og angelsakserne feiret hele natten til «modergudinnenes ære»:

Etter at kristendommen ble innført benyttet germanerne samme begrepet for feiringen av Jesu fødsel som man tidligere hadde anvendt på den hedenske feiringen, slik man også gjorde med navnene på ukedagene. På 1000-tallets England og 1100-tallets Tyskland begynte man dog å kalle den kristne feiringen for «Cristes Mæsse» (Kristi messe), respektive «wîhe nah», Weihnachten eller «vienatt»; og på engelsk «christmas». I England beholdt man dog begrepet «Yule-tide» (juletid), men mer som tilleggsord. Yule kommer fra angelsaksiske ġeól eller ġeóhol og ġeóla eller ġeóli, hvor det førstnevnte indikerer «(12-dagers festen til) jul», senere «Christmastide»; og sistnevnte indikerer «(måneden til) jul», hvorved ǽrra ġeóla referer til perioden for julefesten (desember) og æftera ġeóla referer til perioden etter jul (januar).

Gjennom å sammenligne ulike språk har filologene rekonstruert at det urgermanske ordet var *jehwla eller *jxwla (x uttales her som i tysk «ach»). Ordet ble tidlig lånt inn i finsk hvor uttalene i sammenligning med de germanske språkene ble endret lite i de siste 2 000 årene, juhla betyr på finsk «høytid». Senere har finnene lånt ordet en gang til, joulu med betydningen «jul». Norrøne og i dagens islandske jól, som dansk, svensk og norsk jul som ble feiret i måneden ýlir; og angelsaksiske yule, er antatt å å være avledet fra det nevnte urgermanske begrepet.^[9][10] Den etymologiske stamtavlen til ordet har forblitt usikker, skjønt det har vært fremmet tallrike spekulative forsøk på å finne indoeuropeiske slektskap utenfor den germanske språkgruppe. En populær oppfatning er at det kommer fra ordet «hjul», fra det antatte indoeuropeiske opphavsordet *qwelo- (gå rundt), i tolkningen av at året vender,^[11] men de fleste språkforskere mener det er ikke relatert og en myte som har oppstått i to uavhengige ords ytre likhet med hverandre.^[12]

  Norrønt perspektiv

  Finsk drikkehorn fra senmiddelalderen. Å «drikke jul» var en del av den opprinnelige tradisjonen fra førkristen tid.

I «Skaldskaparmål», kapittel 55 av Den yngre Edda, er det gitt ulike navn på de norrøne gudene. En av navnene som er gitt er «Julevesen». Et verk av skalden Øyvind Skaldespiller som benyttet begrepet er sitert.^[13]

I Håkon den godes saga i Heimskringla fortalte Snorre Sturlason om at den hedenske julen ble lagt om:

Han (Håkon) gjorde det til lov og jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte- Før hadde juleholdet tatt til ved hokunatt («hoggenatten»), det var midtvintersnatt (12. januar), og så holdt de jul i tre netter...^[14]

I samme saga blir jul referert til både som en fest og en tidsperiode:

Lenger ut på vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære (Sparbu sør for Steinkjer), men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de åtte høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag.^[15]

Den eldste skriftlige kilden til den hedenske julefeiringen er «Haraldskvadet» av skalden Torbjørn Hornkløve som antagelig er diktet en gang rundt 900 for kong Harald Hårfagre:

  «Jesu fødsel», maleri av den nederlandske kunstneren Gerrit van Honthorst (1590/1592 – 1596).

«Ute» menes på havet, og guden «Frøys leik» er kamp. Her snakkes det om «å drikke jul», den hellige drikken øl eller mjød står i fokus under høytiden, og siden ble juleølet et påbud innenfor kirken om at hver mann skulle brygge øl til jul og signe det til de nye kristne gudene. I Gulatingsloven, kapittel 7, ble påbudet formulert slik:

Enda en ølbrygging har vi lovet å gjøre, husbonde og husfrue like mye hver, og signe det julenatten til Kristus og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Men om så ikke er gjort, da skal det bøtes 3 merker for det til biskopen.^[17]

Påbudet er et interessant eksempel på synkretisme, det vil si religionsblanding, eller muligens akkulturasjon, det vil si kulturtilpasning. Her nevnes de kristne gudene, ølbryggingen som var så viktig i den hedenske religion, og den gamle kultformelen «til godt år og fred» levde videre i den nye tid.^[18]

Juleblotet besto av et stort, felles måltid som besto av innviet kjøtt fra offerdyrene og hellig drikke i form av signet øl. De gamle nordmenn hadde behov for feit mat og samvær den mørke vintertiden. Grisen var Frøys hellige dyr og grisestek sto på bordet, og fremdeles serveres det svinestek som julemat i store deler av Norden. Denne skikken kan altså ha holdt seg tusen år.^[19] Mange juleskikker har blitt forklart med at de døde skulle komme tilbake julenatten. Skikken med at julematen skulle stå på bordet julenatten og huslyden skulle ligge i julehalmen på golvet, ble begrunnet med at de døde skulle ligge i sengene og spise av maten om natten.^[20]

Rusdrikken øl, ǫl, eller den eldre formen alu, har i den norrøne mytologien et guddommelig opphav. Øl var en hellig drikk som ble traktert ved viktige overgangsritualer som fødsel (barnsøl), død (gravøl), og giftermål (festeøl), og ikke minst i julen (juleøl). Den rituelle øldrikkingen «til godt år og fred» tyder på at det kan ha vært en fruktbarhetsfest. I Håvamål (strofe 137) finnes det en gåtefull formulering til ølets særskilte krefter:

Når du drikker øl,

så søk jordas kraft,

for jorda tar imot ølet...

  Utviklingen av julefeiringen på 1800-tallet

De sentrale juleskikkene, juletre, julenissen og julegavene fikk sin form på 1800-tallet. Julegaver kjennes også fra tidligere tider, men da var det husbonden som gav mat til husmenn og fattige, og klær til tjenestefolkene. Alle skulle ha et nytt plagg til jul.

Julemåltidet er den skikken som har forandret seg minst. Fremdeles spiser de fleste fet mat og drikker juleøl som i førkristen tid. Lutefisken som julekveldsmåltid går tilbake til katolsk tid da man fastet før de store høytidene og ikke kunne spise kjøtt eller smør før på første juledag.

  Julenissen

Se hovedartikkel, Julenissen

  Det moderne bildet av julenissen er ofte sett på ham som lytter til ønskene til de aller minste i familien.

Foto: Jacob Windham

Dagens julenisse slik vi kjenner den i internasjonale media er bygd over gamle europeiske tradisjoner og gjenskapt av tegneren Haddon Sundblom på oppdrag for Coca-Cola. De historiske tradisjoner som opprettholder en sentral «pater familias» i julefeiringen forekommer over hele den arktiske Europa. På Nordkalotten er han beskrevet allerede på 1700-tallet, der han spenner åtte bukker for sleden og utstyrt med bjelle, sekk og stav besøker sine barn og barnebarn. På slutten av 1800-tallet kom også skikken med en utkledd gaveutdeler til Norge, men her ble de to nissetradisjonene blandet sammen. Importen av tyske nissemasker til Norge startet i 1890-årene og økte framover mot den første verdenskrig. Salget gikk snart like bra i byene som på landsbygda.^[21]

Senere års forskning gjør det klart at legendene og feiringen av en julenisse bygger på den gamle, snille bestefar som også kommer fram i fedredyrkelsen man kjenner fra den norrøne, før-kristne kultur. Gjennom eksempelvis Walt Disneys barnevennlige filmer har en kombinasjon av hollandske, engelske og finske tradisjoner smeltet sammen til den «Santa Claus» (og «Saint Nicholas», «Father Christmas», «Kris Kringle», eller kun «Santa») som nå har blitt et internasjonalt symbol for julen. Julenissens viktigste rolle er å dele ut julegaver til snille barn.

  Juletreet

  Noen har fremdeles levende lys på juletreet julaften.

Foto: Malene Thyssen

De eldste kildene som kan fortelle om juletrær skriver seg fra sørvestlige Tyskland og er fra begynnelsen av 1500-tallet. Fra byen Schlettstadt finnes det et dokument fra 1521 om at de måtte sette ut vakter for å passe på trærne i byskogen før jul. Byen Freiburg har et forbud mot å hogge juletrær fra 1554. I begynnelsen tyder det på at juletrærne ble pyntet i lokalene til håndverkslaug og forskjellige selskaper. Trærne sto til helligtrekongersdagen og da fikk laugsmedlemmenes barn lov til å høste trærne.

På 1600- og 1700-tallet spredde skikken seg fra by til by. Det var hoffene, høyere embetsmenn og andre folk som reiste mye som antagelig spredte skikken. Til Sverige skal juletreet ha kommet allerede på 1700-tallet. Det første juletreet i Danmark skal ha blitt pyntet i 1811.^[22] Det første vitnesbyrd om et juletre i Christiania er det fengselsdirektør Richard Petersen har fortalt om fra sin ungdom på 1820-tallet. Han sier at det var en tysk skikk som var innført av «en frøken Weinschenck». Etter hvert spredde juletreskikken seg også utover bygdene. Ut på 1900-tallet var juletre blitt vanlige i alle hjem med barn.

  Julefeiring

Jul blir forberedt og feiret i en periode som er noe ulik på forskjellige steder. Hvilken tidsrom som gjelder har sitt grunnlag i ofte strenge tradisjoner. De fleste land ferier jul rundt den 25. desember, men noen steder er Nilsmesse (eller Nikolasdagen) den 6. desember langt viktigere, andre steder legger man vekt på feiringen av helligtrekongersdag (eller trettendedagen) den 6. januar. I følge den julianske kalenderen, som noen ortodokse kirker følger, svarer 25. desember til 7. januar i den gregorianske.

  Førjulstid

  Julemarked i Nürnberg på 1800-tallet.

Forberedelsene til jul kommer i gang i god tid før selve feiringen. «Julestria» er begrep som viser til grundig husvask og tilberedelse av mat til høytiden, som julebakst og tidlig juleslakting. I moderne tid er matlaging, kakebaking, innkjøp av julegaver og sende julekort blitt en arbeidskrevende og til tider stressende del av førjulstiden for enkelte.

Tradisjonelt begynner den norske førjulstiden den 1. desember eller første søndagen i advent, men handelsstanden kan begynne med juledekorasjon og sette fram julevarer flere uker i forveien.

  Advent

Advent er begynnelsen på kirkeåret og markerer ventetiden til Jesu fødsel og juledagen hvor man feirer at han kom til jorden. Mens advent begynner den fjerde søndagen før jul i vestlige kirker, varer den i hele førti dager i den ortodokse kirke. I kirker med liturgiske farger er lilla den vanligste fargen, men blått og rosa blir også noe brukt.^[23]

I de katolske og ortodokse kirkene innebærer adventstiden en fasteperiode som et motsvar til fastetiden før påske. Tiden kan også markeres med å tenne adventslys hjemme og i kirke, både med levende lys i adventskranser og elektrisk lyspynt som adventsstjerner, juletrelys og adventslysestaker. Man utfører mange handlinger som medvirker til å bygge opp en forventning, som julekalender, gradvis lage julekrybbe, eller tenne et nytt adventslys hver søndag.

  Lucia

Luciadagen blir feiret den 13. desember og er i dag særlig viktig i Sverige. Dagen blir markert med luciasang, barn kledde i hvitt, gjerne pyntet med luciakroner eller glitter, og bærer på levende lys og lussekatter. Dagen har røtter både i den katolske dyrkelsen av den hellige Lucia fra Siracusa, og i norrøn feiring av vintersolvervet. Samtidig er dagen en relativ ny tradisjon; den ble innført på nytt i Sverige på slutten av 1800-tallet og har fra 1950-tallet spredt seg til resten av Skandinavia.

  Lille julaften

Dagen før julaften, 23. desember, blir i Norge kalt for lille julaften. Tradisjonelt blir dagen kalt for Tollesmesse eller Sjursmesse og er til ære for den islandske biskop Þórlákr Þórhalsson (1133–1193), som ble gjort til helgen i 1198. På denne dagen blir det gjort rent i huset, byttet sengehalm og la rent sengetøy i sengene. For mange er det tradisjon å pynte juletre på denne dagen og gjøre de siste forberedelsene før selve julaften. De siste årene har det vært den dagen da butikkene har hatt størst omsetning i julehandelen.

  Julekvelden

  Carl Larsson: «Julaftonen» (akvarell, 1904-05)

Julekvelden den 24. desember blir regnet som den første og viktigste dagen i julen i flere land, selv om den kirkelige høytiden og fødselsdagfeiringen for Jesus først skjer den 25. Man mener at dette har sin årsak av at midnattsmessen, som virkeligheten skal være klokken 12 natt til juledagen, ble flyttet fram i tid til ettermiddagen på julekvelden. Julaften er selve juledagen i Norden, Polen, Portugal, Quebec, Russland, visse deler av Tyskland, Sveits og Østerrike, hvor man åpner julegaver om kvelden, og i Italia, hvor de åpner julepresangene om morgenen. I Norge går mange i kirken på denne dagen, og det er ofte vanlig å tenne lykter på gravene til nære slektninger. Klokken 1700 kimer alle kirkeklokkene, og slik ringes julen inn og julehelgen begynner.

Til middag julekvelden spiser man som regel tradisjonell mat, og de fleste har det samme til julemiddag år etter år. I Norge er ribbe og pinnekjøtt de vanligste hovedrettene og med julepølse og medisterkake som de viktigste tilleggsrettene.^[24] Det er vanlig å spise til man blir mer enn mett, og det blir senere servert dessert. Risengrynsgrøt eller riskrem med mandel i kan serveres på julaften eller tidligere i førjulstiden.

På kvelden sitter man hjemme sammen med familien og åpner julegaver. Som regel går man rundt juletreet, særlig i husstander med små barn, og synger julesanger før pakkene kan bli åpnet. Mange steder må man vente på julenissen, – som regel en utkledd person fra selskapet, eller en venn av familien fra nabolaget – som kommer innom og begynner gaveutdelingen. Noen steder, som i deler av Tyskland og i Øst-Europa, er det ikke en gammel mann, men kristusbarnet selv som deler ut gaver. Mens hele juletiden er preget av åpenhet og gjestmildhet er selve julaften som regel knyttet utelukkende til familien. Det betraktes som uhøflig å gå på besøk til andre på selve julaften.

I de land som feirer jul hovedsakelig på juledagen er dette den siste store klargjøringsdagen. Om kvelden møtes man til et stort måltid, eller går ut og feirer dagen sammen med andre.

  Juledagen

  Roald Amundsen og mannskapet på «Gjøa» feirer første juledag i Gjøahavn, Nunavut, Canada i 1903.

Juledagen, eller første juledag, er også som regel betraktet som en privat dag for familien, og blir i Norge som regel feiret med juledagsmiddag — et måltid som er noe mindre tradisjonsbundet enn julemiddagen på julekvelden. Mange familier står sent opp og hopper over frokosten og spiser julemiddagen tidlig. Juledagsmiddagen er et utpreget familiemåltid, og det er sjelden man går på besøk i nabolaget på juledagen. Om man bryter denne skikken kan man enkelte steder bli kalt for «juledagspetter» eller med lignende navn.

Mange familier har gjennom tid opprettet egne faste tradisjoner for første juledag om hva som forventes servert og hva man gjør. Således kan nygifte ektepar som feirer jul selvstendig oppleve at den ene parten ikke føler at «det er riktig». Enten er det den ene parten som får prege tradisjonen i den nystartede familien, eller de møtes i et kompromiss og starter således en egen familietradisjon.

  Andre juledag

Andre juledag endres opplevelsen av julen, fra det private og det har tradisjonelt vært dagen for de store nabo-, venne- og familiesammenkomstene i Norge. På bygdene er det ofte offentlig fest om kvelden. I byene er det en stor premieredag for kinofilmer. Mens andre juledag er helligdag i Norge er det en arbeidsdag i mange land, og romjulssalget i butikkene begynner denne dagen.

  Romjulen

  Tradisjonell julefeiring i USA, foto fra 1897; bestefar kommer på på julebesøk.

Foto: Library of Congress

Dagene mellom julehelgen og nyttårsaften kalles for romjul (eller sjeldnere romhelg eller mellomjul).^[25] Selve ordet «romjul» kommer fra norrønt «rúmheilagr», fra (dagr) halv hellig (dag), altså dagen som man «ikke trenger å holde strengt hellig».^[26] Romjul er ikke kjent i andre kristne kulturer enn den nordiske, men har en parallell i hol hammo‘éd i jødedommen. I denne tiden er det vanlig å holde juletrefester og gå julebukk. I noen europeiske land var også stjernespill vanlige. I takt med at mange juleelement er flyttet framover i tid har romjula mistet mye av sin opprinnelige betydning,^[27] og mange går på arbeid som vanlig etter at julehelgen slutter.

  Slutten på julen

Når julen slutter varierer i de ulike kulturer. I dag er det ofte nyttårsfeiringen og nyttårsdagen den 1. januar som avslutter julen. Juletrefester ble gjerne holdt fram til helligtrekongersdag. I Skandinavia varer høytiden helt fram til 13. januar eller tyvende dag jul (også kalt for Knuts dag).^[28] I deler av Norge blir julefeiringen avsluttet med «kjerringjuldagen» ved kyndelsmesse den 2. februar. Da var mannfolkene reist på fiske, og kvinnfolkene kom sammen og spiste opp det som måtte være igjen av julematen.^[29]

Fra gammelt av ble det regnet at det var tolv juledager. Helligtrekongersdag (den 6. januar) skulle julen være slutt og juleølet skulle være drukket. 6. januar er egentlig tolvte juledag, men ble kalt «Trettendedagen gamle juledagen». Årsaken til dette var innføringen av den gregorianske kalender i 1700. Da ble tolv dager fjernet i kalenderen, slik at gamle 1. juledag falt på den 6. januar.

Tjuendedagen ble omtalt allerede i midten på 1200-tallet som «gisladag».^[30] I en runekalender fra 1328 blir dagen omtalt som atundi dagr. På noen steder ble julen jaget ut med bjørkeris. Man gikk da fra rom til rom og det ble slått med riset i hver krok og julen ble til slutt jaget ut gjennom døren. Tyvende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde med de siste restene av julemat og -drikke. På primstaven er merket med blant annet en feiekost og et drikkehorn som var snudd på hodet for denne dagen.^[31] Feiekosten var til å feie ut julen og det oppnedvendte drikkehornet viser at juleølet skulle være drukket opp.

  Økonomi

  Julehandelen har stor økonomisk betydning for enkelte butikker. Her fra julehandelen i Budapest, Ungarn.

Julen er vanligvis den største årlige økonomiske stimulans for mange nasjoner. Salget øker dramatisk i bortimot all handel og detaljsalg. Butikkene selger tradisjonelle og introduserer nye produkter til kundene, som kjøper gaver, dekorasjoner og forbruksartikler. Juleprodukter av alle slag selges alltid i store mengder, som flagg, kurver, engler, glitter og julelys. I 2007 ble det importert over 4 000 tonn julepynt og juletrelys til Norge, nesten en kilo til hver av oss. Siden 1999 har julepyntimporten økt med nesten 70 prosent.^[32] Kina er det landet som eksporterer mest av disse varene til Norge, mer en 3/4-deler, men også Sverige og Danmark eksporterer mye julepynt til Norge.

I USA alene har det blitt beregnet at en fjerdedel av all personlig forbruk skjer i løpet av julehandelen.^[33] Tall fra det amerikanske byrået for statistikk og folketelling, Bureau of the Census, har oppgitt tall som forteller at butikksalget steg fra 20,8 milliarder i november 2004 til 31,9 milliarder dollar i desember 2004, en økning på 54 prosent. For en del butikkvarer er økningen enda større, i bokhandelen stiger salget med 100 prosent og til 170 prosent i gullsmedbutikker. I det samme året økte sysselsettingen i butikkene fra 1,6 millioner til 1,8 millioner i de to månedene fram til jul.^[34]

Til sammenligning er tendensen den samme i Norge. Bokhandlene omsetter for rundt 950 millioner kroner i desember, det vil si 150 prosent av vanlig omsetning. Sportsbutikkene har omsetning for 2,2 milliarder i desember, noe som er rundt 1 milliard, eller over 90 prosent, mer enn gjennomsnittet for tiden fra januar til november.^[35] Salg av gull- og sølvvarer utgjør i Norge rundt 700 millioner kroner i julemåneden. Dette er over tre ganger så mye som gjennomsnittet for årets andre måneder. Elektriske husholdningsapparater, TV, stereo, mobiltelefoner og lignende, omsettes for nesten dobbelt så mye i desember som resten av året. I desember i alene vil salget av slike produkter være på 2,8 milliarder kroner.^[35]

I desember 2010 avslørte avisen VG at prisene på enkelte elektriske produkter fra de store kjedene faktisk ble satte opp fram mot jul, for noen varer ble prisen nær fordoblet, noe Forbrukerrådet reagerte svært negativt på, og karakteriserte det som «reell utnyttelse av forbrukerne» og «direkte umoralsk».^[36]

  Julefeiringens negative sider

  Mann i nissedrakt samler inn penger til inntekt for fattige i Chicago i 1902.

Foto: DN-0001069, Chicago Daily News negatives collection, Chicago Historical Society, Library of Congress

  Mange gir blant annet penger til Frelsesarmeen i juletiden.

Det er knyttet mange gode følelser til julehøytiden, men den har også sine problemer, og det er rettet en del kritikk mot ulike trekk ved feiringen.

  Kontraster

Idealet i julefeiringen legger vekt på familiebånd, vennskap, god tid, overflod av mat, drikke og materielle goder. For de som mangler noe av dette kan høytiden før til stress, savn og depresjon.

Å feire jul etter et dødsfall i familien er ofte hardt på grunn av tomrommet i familiesamlingen. I familier som er splittet etter samlivsbrudd kan valget av hvor barna skal feire de viktigste høytidene være vanskelig. For de som har fjerne eller ingen slektninger fører det til en ensom jul. For familier med alkoholproblem i familien kan julen være en av de verste tidene på året. Et konfliktfylt samvær med familien er en belastning for mange.^[37]

Kontrasten mellom julaften for de rike og den samme høytiden for de som har lite er blitt skildret i litterære verk som Karens jul av Amalie Skram. Charles Dickens kritiserte mangelen på omtanke for andre i sin skildring av gnieren Scrooge i Et juleeventyr (A Christmas Carol), utgitt i 1843 og filmatisert en rekke ganger.

Noen har den juletradisjon hvor man forsøker å bøte på forskjellen mellom rik og fattig ved å gi almisser, mat og gaver til trengende, eller økonomiske bidrag til veldedige organisasjoner. Disse organisasjonene har ulike opplegg for julen som felles julesamlinger for enslige, og holde åpne kontakttelefon for dem som har behov for kontakt.^[38]

  Motstand mot julefeiringen

  «Season's Greetings» på et julepyntet kjøpesenter i Hongkong.

Foto: Alan Mak

Julen har utviklet seg til en høytid til tross for at noen tidlige teologer, som Origenes, var imot feiring av alle fødselsdager og spesielt den til Jesus. Etter reformasjonen ble feiringen sett på som en katolsk høytid og noe steder forbudt, eksempelvis i England (1647–1660) og i Boston i USA (1659–1681). En del kristne bevegelser, som Jehovas vitner, ser ikke på julen som en kristen høytid og feirer den derfor ikke.

Også de kristne som feirer jul kan kritisere kommersialiseringen og sekulariseringen av høytiden og prøver å legge mer vekt på den egentlige meningen som Jesu fødsel. Derfor har det vært startet aksjoner som å «ta julen tilbake». Både kristne og folk innenfor miljøbevegelsen hevder med stor styrke at verden ikke trenger en kjøpefest. For å markere dette har de forsøkt å organisere en kjøpefri dag før jul. De som ikke regner seg som kristne reagerer ofte på den kristne markeringen av julen.

De som tilhører andre religioner enn den kristne eller ikke er religiøse reagerer ofte mot det overdøvende nærværet av julen og Jesusdyrkelsen som blir markert i mange vestlige land. For å imøtekomme en slik kritikk finnes det blant annet julekort med «nøytrale» hilsninger som eksempelvis «Happy Holidays» ('gledelig høytid'), eller «Season's Greetings» ('høytidsønske'). «God jul» regnes dog av de fleste som en nøytral hilsen. Alternative julesanger finnes blant annet i Hans Rotmos: «Vårres jul».

  Se også

• Nilsmesse – Gryla – Juleblot
• Julebord – julefrokost
• Kategori:Julekalendere

  Noter

  Referanser

  Litteratur

• Berg, Knut Anders; Tessem, Liv Berit og Wiedswang, Kjetil (1993): Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Oslo. ISBN 82-05-21768-8
• Bø, Olav (1970): Vår norske jul, Oslo. ISBN 82-521-1076-2
• Celander, Hilding (1922): Nordisk jul I. Stockholm (Del II kom aldri ut)
• Espeland, Velle 2000): Julenissen og andre nissar. Oslo. ISBN 82-530-2221-2
• Feilberg, Henning Fredrik (1904): Jul Bind I og II. København
• Forbes, Bruce David (2007): Christmas: a Candid History. Berkley. ISBN 978-0-520-25802-0
• Kelly, Joseph F. (2004): The Origins of Christmas. Minnesota. ISBN 0-8146-2984-9
• Hodne, Ørnulf (1996): Jul i Norge. Oslo. ISBN 82-02-16295-5
• Lebech, Mogens (1966): Julenissen. København
• Löfgren, Orvar (1991): «Drømmen om den perfekta julen: Stora julgrälet och andra traditioner». I: Svenska vanor och ovanor, Festskrift til Nils-Arvid Bringéus 29. mars 1991.
  Også i en bearbeidet engelsk versjon: «The Great Christmas Quarrel and Other Swedish Traditions» i Miller, Daniel (red.) (2001): Unwrapping Christmas. Oxford. ISBN 0-19-828066-1
• Ohrvik, Ane (2004): Nisser: fra helgen til sinnatagg, Oslo. ISBN 82-90425-85-6
• Piø, Iørn (1989): Historien om julemanden fortalt for børn og voksne, København. ISBN 87-87897-94-6
• Piø, Iørn (1989): Den gamle jul, København
• Stokker, Kathleen (2000): Keeping Christmas: Yuletide Traditions in Norway and the New Land, St. Paul. ISBN 0-87351-389-4
• Weiser-Aall, Lily (1952): «Juletereet i Norge», i NORVEG, Folkelivsgransking 2, s. 21 – 84
• Weiser-Aall, Lily (1953): Julehalmen i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo
• Weiser-Aall, Lily (1954): Julenissen og julegeita i Norge. Småskrifter fra Norsk etnologisk gransking. Oslo 1954

  Eksterne lenker

Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Jul

• Litt om norske juletradisjoner
• Mer om gamle juleskikker i Norge
• Juletradisjoner – en målestokk for velferd, Forskning.no 21. desember 2010
• Artikkel i Dagbladet om ordet jul
• Guide til julen for moderne mennesker fra Aktiv i Oslo.no
• Tekster, noteark og lydfiler til norske og engelske julesanger
• Digitalkopi av Knut Anders Berg, Liv Berit Tessem, Kjetil Wiedswang: Julen i norsk og utenlandsk tradisjon (utgitt av Gyldendal, 1993)
• NTNU Universitetsbibliotekets nettutstilling om merkedager i advents- og juletiden

v • d • r Jul Hoved Lille julaften · Julaften · Julenatt · Første juledag · Andre juledag · Tredje juledag · Romjul Kristendom Advent · Juleevangeliet · De tre vise menn · Julekrybbe · Jesus Kristus · Jomfru Maria · Josef · Engelen Gabriel · Betlehemsstjernen · Herodes den store · Nikolas av Myra · Helligtrekongersaften · Helligtrekongersdag · Juleoratorium · Juleoblater Folklore Julenissen · Sinterklaas · Fader Frost · Befana · Zwarte Piet · Belsnickel Tradisjoner Adventskalender · Adventskrans · Luciadagen · Julemarked · Julemarsipan · Julebakst · Kakelinna · Julekort · Julemerke · Julemusikk · Kornbånd · Julestue · Kravlenisse · Juletre · Juletrelenke · Juletrekurv · Juletrefot · NORAD sporer Julenissen · Julestrømpe · Julegave · Julemat · Juleøl · Julebrus · Julebukk · Nøtteknekker · Juletrefest